Informasjon

Harald Bjaarstad

  • 17.03.1942 - 06.04.2017

Minneord

Harald ble født i Porsgrunn under krigen og vokste opp i Grønlihamna med mor, far og lillesøster Sidsel. Han har alltid trivdes godt ute i naturen, og turer både til fots, med båt og på ski har vært en stor del av livet hans. Han gikk på ski hele vinteren, og på rulleski om sommeren. Birkebeiner´n gikk han mange år. Harald ble tidlig engasjert i Urædd skiklubb, både som utøver, trener og senere også i hovedstyret. Han mottok hederstegn i form av diplom, sølvmerke og gullmerke, og i 2007 ble han æresmedlem.  En periode ble han også ansett for å være en lovende Pors-bokser. Han gjennomførte militærtjenesten i Sambandet i Harstad. Det har så langt i slekta vært mange sjøfolk, både maskinister, skipsførere og redere, og Harald hadde sommerjobb på båt, men var fargeblind, noe som stoppet den karrieren. Han elsket båter og sjø, og spesielt seilskuter. Han visste alt om seilskuter. Harald tok ingeniørutdannelsen i Stavanger og jobbet hele sitt yrkesaktive liv i Vegvesenet, de fleste årene på Vegkontoret som brutegner. Han elsket jobben sin. Da han ble 67 år førsøkte han seg som delvis pensjonist, men endte med å gå tilbake til nesten full jobb frem til etter fylte 70 år. Selv ville han gjerne jobbet ennå lenger, og han mente han sluttet for tidlig. Han var redd for å glemme datakunnskapene sine. Etter endte studier giftet Harald seg med Unni, de bosatte seg i Hovenga, og sammen fikk de to døtre, Heidi Beate og Anne Cathrine. Harald var allerede da sterkt involvert i skigruppa i Urædd, og selv om han forsøkte, klarte han aldri å få døtrene like interessert i skisporten som han selv var. Det var nok litt trist, men sammen var de på skiturer, teltturer, bærturer, badeturer og annet. Badeturene gikk helst til Brønstadbukta for der var det IKKE kiosk… Etter skilsmissen flyttet Harald til barndomshjemmet i Grønlihamna og Heidi flyttet etter. Å plutselig ha fått ansvar for en ungdom på 16-17 år alene må ha vært en ny, og sikkert til tider utfordrende opplevelse, men han visste ikke hva godt han kunne gjøre. Han lagde middag, vasket klær, lærte henne å kjøre bil og var tilstede på en god måte. Harald var engasjert i mye, blant annet var han med i 17. – mai komitéen i Porsgrunn i mange år. Historien var viktig for Harald, og kransenedleggelser og 17. Mai taler betydde mye for ham Harald hadde planer om å møte ei jente langt inne på fjellet, for de regnet han med at det var tæl i! Overraskelsen var derfor stor da han møtte Torill på dansekurs i Porsgrunn. De fikk neste 20 år sammen som ektefeller. Sammen med barndomskameratene Jan og Helge, og damene, reiste de på turer ulike steder i verden. Da koste han seg. I mai skulle han ha reist med Hurtigruta. Det hadde han også gjort før, og gledet seg til det. Dessverre fikk han ikke en ny tur med den. Harald hadde campingvogn i mange år, først på Omlidstranda. Der likte også jentene seg godt. De siste årene var han på Kolbensrød. Her nøt han morgendukkerter, sol, avis, god mat og ro. Barnebarnet Adrian, som har bursdag midt i juli, feiret gjerne dagen sin hos bestefar i campingvogna. Det var trivelige bursdager med mange folk og god stemning. Døtrene giftet seg og Harald fikk etter hvert syv barnebarn. Harald var veldig glad i familien sin, og visste ikke hva godt han kunne gjøre for dem. Han var så stolt. Han satt barnevakt, lekte med dem, leste for dem, deltok på skoleavslutninger, så på fotballkamper de spilte, og hentet og kjørte på sjakk og annet. Et år Anne og familien ikke hadde fått med julegavene til Sandnes, kjørte han frem og tilbake til Sandnes bare for å levere disse. Han var så utrolig snill og hjelpsom. Harald snakket aldri vondt om noen, han var rettferdig og tålmodig, og han var ordentlig i alt han gjorde. Han hadde en egen evne til å tenke positivt. Etter at han fikk beskjed om kreftsykdommen, dvelte han ikke over hva som kunne skjedd dersom det hadde blitt oppdaget tidligere. Han så fremover og gjorde alt han kunne for å ruste seg til kampen mot sykdommen. Vi opplevde flere nedturer etter hvert som behandlinger ble besluttet ikke gjennomført, men Harald var like positiv og ville bare se fremover. Han spiste riktig og trente mye, både styrke og kondisjon. Utover det gjorde han det han hadde lyst til. Han koste seg med livet og var takknemlig for og satte pris på absolutt alt. Bare det å kunne drikke et glass rent vann nøt han fullt ut. Det er ikke alle forunt å ha så gode venner som Harald har hatt i over 70 år. Jan og Helge har vært unike. De 3 har opplevd mye morsomt sammen… Familien har særlig fått høre om en episode fra den gang de var 17-18 år gamle. Det var påske og de skulle gå siste etappen på ski fra Kalhovd til Gvepseborg. De hadde dårlig tid, og måtte rekke toget videre. Harald kjørte først ned bakkene, han var jo en racer på ski. På Gvepseborg spilte Frelsesarmeens orkester… Det var glatt og isete, og Harald klarte ikke stoppe. Han kjørte rett inn i orkesteret, og stortrommer og folk fløy til alle kanter. Harald var uredd. Han dro også gjerne på turer alene. Selv om kroppen var stiv og støl etter hofteoperasjon, trodde han at han kunne gjøre det samme som da han var 20. I flere år planla han en ny tur over Hardangervidda, og for fire år siden gjennomførte han den. Han kom ut av kurs da han stolte mer på hodet enn på kompasset, og måtte overnatte ute i sludd og vind under en stein på bare et sitteunderlag. Vi var nok heldig som fikk han tilbake da. Som pensjonist var han turleder for Porsgrunn turistforenings seniorgruppe, og ledet blant annet turer til Blåfjell og Heivannet. Harald var en ”oldtimer” og kunne prate i timesvis om forfedrene sine, og han husket ekstremt godt. Jo lenger tilbake, dess bedre, helst tilbake til Gråtopp. I mars feiret Harald 75 årsdagen sin med familie og venner. Her holdt han et 2 timers foredrag om slekta tilbake til hans tipp-tipp-oldeforeldre. Det ble mye mimring fra gamle dager, historier som ble fortalt og bilder som ble vist. Den dagen betydde mye for Harald. Det siste året har Harald vært redusert. Han fikk konstatert leverkreft i oktober, som det var lite å gjøre noe med. På slutten gikk det veldig fort. Han sovnet stille inn uten smerter, med de nærmeste rundt seg.